Syttende desember

Tallet er sytten. Som i 17. mai 1920.

Åpningen av Haugesund Stadion.

Reiser du til de fleste norske byer vil du oppdage at fotballstadionet ofte ligger plassert i utkanten. Nesten bortgjemt. At det å komme seg dit krever en liten biltur og at man i den moderne tidsalder stadig oftere må suge inn kampdagsopplevelsen på noe som minner om et nærings- eller industriområde. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Ikke i Haugesund.

I Haugesund ligger stadion midt i sentrum. Som et smykke.

I Haugesund er stadionet selve knutepunktet  - det som binder øst- og vestsiden av Karmsundsgaten sammen - og gjør at haugesunderen i praksis kan gå til kamp. Til fots. 

I Haugesund ser man supportere i hvitt og blått komme fra alle himmelretninger på kampdag. Gjennom byens gater. 

Fra indre kai, Solvang og opp Spannavegen. Alle med et mål for øye. 'Gamlå'.

Den gamle damen som i 2020 bærer klengenavnet sitt med rette. 

For hundre år siden ble Haugesunds nye bystadion åpnet på selveste 17. mai.

Siden har det vært åsted for store triumfer og ditto nederlag. For magiske flomlyskvelder der arenaen ble en lysfontene i høstmørket lenge før Märtha Louise gjorde det. Vært stedet der barna en dag drømmer om å få spille.

Stedet for kalde pølser og varm brus. 

Stedet for klagesang og forbannelser. 

For bedrevitere, hissigpropper og grinebitere. 

Stedet der legender både har blitt takket av - og fått sine første minutter.

Men først og fremt stedet der folk gjennom 100 år har møttes på tvers av alle forskjeller, uenigheter, sosial tilhørighet og aldersgrenser.

Stedet for 100 år med fellesskap og historie.